En ettermiddagsforelesning

Her om ettermiddagen satt jeg på forelesning i psykologihistorie på Universitetet. Og situasjonen var ganske symbolsk på akkurat hvordan det er i små perioder, ok en del perioder, i livet. Og om hvordan man utvikler seg fra den man er når man kommer pur-ung fra videregående skole og over i Universitetet. Jeg satt litt og betraktet alle de ande veldig unge studentene og hørte litt i pausen om dere tanker, engasjement og bekymringer om hva de skulle gjøre de kommende dagene. Når siste forelesning startet så begynte tankene å vandre i alle retninger. Litt slik var den indre dialogen:

«August skal med klassen på sykkeltur i morgen. Hva skal han egentlig ha med seg? Jeg må sende melding til foreldrene til de som skal sitte på til bursdagen med beskjed om når vi kjører hjemmefra. Han skal jo endelig også feire bursdagen sin på badelandet i morgen. OG som han gleder seg! Det er godt å tenkte på! Men oi, vi må legge en plan for hvordan vi skal håndtere guttene der inne, det er jo masse andre gjester der. Men rekker vi å gjøre leksene før vi drar? Kanskje vi må gjøre noen av dem i dag. Herregud, så varmt det var ute nå, jeg la frem altfor tykke klær til August i morges – han må jo svette i hjel!

….

Hm. Jeg lurer på om jeg skal melde meg på Julemessen på Åsgård i år. Jeg har litt lyst til det. Men samtidig var den andre messen i fjor ikke så veldig bra. Dette er jo en større messe med flere besøkende. Æsj, jeg vil ikke bli skuffa igjen. Er det meg det er noe galt med? Neida, det var mange misfornøyde på messen i fjor. Kanskje det er bedre respons i år? Jo, jeg har litt lyst. Men når skal jeg rekke å sy ting til messen? Jo, jeg har litt lyst.»

 «Pip» på Transponder meldingsbok på telefonen. Morgendagens sykkeltur for mellomtrinnet er avlyst på grunn av dårlig vær.

«Pjuh – da blir det litt mindre stress ift. handling og planlegging. De skal nok ha turen etter hvert. Jeg tror også Hilde sin klasse skal ha telttur i neste uke. Enda mer planlegging. Bra vi kjøpte ny tursekk til overnattingsturen forrige uke !»

Får med meg det foreleseren forteller om Aristotelestradisjonen og læren om sjelen. Hva er sjelen?

«Jobb ja. Stakkars det barnet i den ene saken. Hvordan kan alt ha sviktet slik? Vi må ut å høre et barn i neste uke i en mobbesak, men når passer det at jeg kommer litt senere hjem fra jobb? Det passer jo nesten aldri på høsten når vi har så mange fotballkamper! Hvilke dager er det egentlig Hilde og August har kamper til uka – sjekke.

…

Ja, så var det den der plattingen ja. Den må vi jo få ferdig straks. Vi har jo så mye annet vi også skal og må gjøre før vinteren. Huff, jeg skulle jo allerede bestilt de utebodene før vinteren og det er ikke så lenge til. Lurer på om det tilbudet på renoveringen blir dyrere enn det vi har budsjettert med? Det håper jeg virkelig ikke."

"Pip" på telefonen. Frank sender melding om at de er på vei til flyplassen i Alicante. Om jeg har noen siste tips om hva han må huske på når han pakker om bagasjen. Minner han om at alle samtykkeskjemaene må ligge i håndbagasjen. 

"Fotballkampen med guttene i går – den var SÅ bra. Alle var involverte, og alle ga full innsats. Men nesten uke har vi reisekamp på en tirsdag. Hvordan skal jeg fikse det da? Jeg må jo sende ut beskjed til foreldrene snart. Blir alle med? Greier vi å stille lag – og blir det for sent på en uke dag? Kjøringen må jo koordineres med fergen. Foreldremøte vi hadde avtalt denne dagen med 5. klasse ble jo flyttet til torsdag. Men jeg har jo egentlig FAU-møte på ungdomsskolen akkurat samtidig. Åh, jeg aner ikke hvordan jeg skal fikse det.

….

Babyklærne jeg syr til bestis blir så små og søte! Herregud, tenk å hatt en liten baby igjen. Gleder meg til å sy dem ferdig – og ikke minst til babyen kommer. August venter også en skjorte jeg skal ha ferdig. Jeg skal jo delta på sytreff ei helg i oktober. DA får jeg sikker sydd ferdig til både baby, August og til julemessen.»

Foreleseren snakker videre om filosofihistorie og om tankene rundt sjelens deler/evner/fakulteter.

«Middag igjen. Helsikke, det er så vanskelig når Frank er bortreist. Det har bare blitt kjapp-mat den siste uka. Jeg må jo planlegge dette bedre! Jeg skriver jo om månedshandling på bloggen, og så greier jeg nesten ikke å gjøre det selv engang. For en dårlig mat-periode vi er i akkurat nå. Dårlig samvittighet.

….

August venter jo enda på det nye rommet vi har lovet han. Alt er jo klart, vi mangler bare elektriker. Og tid. Vi mangler mest tid. Vi må komme i gang i oktober når vi er ferdig ute på huset.

….

Jeg må huske å måle ned og garasjeporten. Frank må nok dra ned åpningen 18 cm før vi kan bestille den porten vi ønsker oss. Den må vi i alle fall ha på plass før vinteren kommer»

….

Og bloggen da – jeg må jo greie å skrive ned noe av det jeg kokkelerer rundt med hele tiden. Sy-tutorialer. Bruksanvisninger. Interiør og oppussing. Hvor personlig skal jeg være? Jeg vet ikke.

….

Bedriften da. Ja, jeg kan delta på symesse. Men jeg må jo av og til greie å sy til for salg og legge det ut også. Det er jo egentlig det jeg har lyst til.. Da kan jeg jo ikke gi det opp?»

Telefonen ringer – det er August. Jeg kan ikke ta den og sender han sms. Han har kommet hjem og lurer på om han kan ta is. «Ta en is – kos deg!»

«Trening. Herregud, jeg må få trent snart. Alt stoppet opp dag jeg brakk hånda før sommeren. Men nå må jeg bare komme i gang igjen. Jeg er så misfornøyd med at jeg ikke greier det. Men jeg trenger søvn. Jeg har så mye å gjøre at jeg ikke greier å legge meg tidlig. Først på kvelden kobler hjernen ut og jeg slapper av. Da greier jeg ikke å hoppe rett i seng. Men det jeg vet er at jeg trenger mer klær. Jeg har nesten ingen bukser etter at flere ble ødelagte – og lite topper. Må få kjøpt meg litt klær.

…

Og dette studiet da. Hvordan skal jeg faktisk greier å gjennomføre det? Jeg tror bare jeg må tenke at hvis det ikke går så går det også helt fint. Greit å bare ha prøvd lissom. Akkurat psykologihistorie er jo ikke det aller mest interessante selv om det er viktig. Klinisk psykologi er jo litt mer interessant.

Se på alle diss ubekymrede studentene. De har ikke fått opp hverdagskondisen sin enda. Helt ukomplisert liv, selv om de tror de har det stressende. Ah, tenk å være DER igjen. Men samtidig: Nei, takk!»

Foreleseren: Takk for i dag !

Vell – noe slik var den siste forelesningstimen på denne ettermiddagen for meg. Tror jeg må lese dette kapitelet ekstra nøye siden jeg ikke fikk med meg så altfor mye. Men sånn er det av og til.