Vakum. Avgjørelser. Forvirrelse.  

Har du vært der ? Der du stiller spørsmål med alt. Alt bortsett fra det sikre i livet: De rundt deg. De som er veldig nær deg. De som vil deg godt uansett. Ingen jantelov, ingen yrkesjag, ingen krav, ingen tull. Sånn er det i perioder hos meg iallefall. 

Rastløsheten. Tankene. Spørsmålene. 

Hvordan skal jeg greie å nyte øyeblikkene ?
Hvordan skal jeg kunne gjøre mest mulig av tiden som går så fort ?
Hvordan skal jeg kunne være der best mulig for barna mine ?
Hvordan roe ned i hverdagen ?

Hva vil jeg gjøre i livet ? Hva VIL jeg ? 

Når jeg ikke finner noen løsninger på spørsmålene mine så kan jeg lett ta en timeout på badet og bare gråte litt. Løsningen er ikke alltid der. En ting er hva man vil, noe annet hva som er lurt og fornuftig. Hey - jeg skulle gjerne vært 100 % tilstede for familien hele tiden. Være der I ØYEBLIKKET sammen med dem. For vi får ikke øyeblikkene tilbake. Men guess what - life happens. Og det er trist. Jeg skal iallefall nå i ferien, selv om jeg ikke er så glad i å reise, forsøke å nyte øyeblikkene med ungene enda mer enn det vi har hatt tid til i det siste. For en ting er sikkert: Jeg skal aldri mer bygge på et hus. Eller annet som kan suge ut alt av livene våre som er altfor travel fra før av. 

Nå skal jeg legge meg. Jeg er alene med ungene. Jobb, forberedelser til ferien, fotballkamp, fotballtrening. Alt skal skje frem til onsdagen.