Føler meg tygt og spyttet ut...

I går var jeg på 30 årsdag til en god venn og arbeidskollega. Det var kjempetrivelig med koslige folk, god mat og artig underholdning. Jeg var imidlertid ikke hjemme før klokken halv fire, og selvsagt på en liten snurr. Det var ikke SÅ koselig å våkne redusert og dårlig når Frank skulle på jobb i dag. For det RIMELIG slitsomt å ha to veldig aktive unger når man er redusert.

(Halvsminket og snart klar til å dra ut døren...)

Konklusjon: Au, au, au - og takk, takk, takk for at jeg sjelden er ute på byen.... Så det har vært en tung dag. Noen bilder fra ute-dagen med to aktive unger:

Det som VAR deilig var når jeg fikk lagt lillegutt i 13-tiden. Deilig med en pause. Men realiteten er egentlig at man aldri har en pause. Hvis den ene sover så kan den andre fort.. tja.. vet ikke ?!... forsøple halve nabolaget og lage et svært rede i carporten med pappeskene fra tredemøllen, de deiiilige isoporplatene og kulene, plast og litt håndduker hentet på vaskerommet. Herlig, ikke sant !

"mamma, come on.. Gi meg vann og slutt å vær så treig!"

- sukk- Jeg elsker dem over alt i verden, men i dag har det vært skikkelig pain. Jeg ønsker meg veldig en familiehelg der vi kan slappe av uten å gjøre noe - og uten noe jobb for noen av oss. For det er det aller mest slitsomme, det å leve på "vent" og føle at alle prioriteringene er helt feil. For hvis man prioriterer rett så skal det jo føles rett og alle skal ha det bra ? Men når man ikke har noen alternativer må man bare leve på vent og håpe at man kommer lykkelig ut av alt til slutt. Amen !