Amming - det eneste rette ?

fredag 9. oktober 2009

Ja, så et lite alvor-innlegg fra meg. Jeg, som 99% av alle mødre i Norge, vet veldig godt at morsmelk er best for barnet. Men: Jeg kan ikke amme. Jeg kunne ikke amme Hilde og kan ikke amme August. Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg ble litt småprovosert når jeg leste et leserinnlegg i det siste Foreldre og barn bladet der en leser ber alle som klager over ammepresset i Norge om å kutte ut klagingen og akseptere at hvis det ikke går så går det ikke. Slutt å syt liksom. Da er mitt tips til henne: Det må oppleves før du sitter der å utaler deg så bastant, så bare hold kjeft (på godt nordnorsk selvfølgelig).


Jeg er atopiker og har veldig ømfintlig hud. Når jeg fikk Hilde var jeg ung, uerfaren med unger og redd for å gjøre alt feil. Jeg ble utrolig innmari sår og alt var veldig vondt. La meg bare si det slik: jeg sover med BH hver natt for ellers blir jeg sår - og det uten å amme. Jeg er nok i tillegg til dette ikke den flinkeste barselkvinnen. Noen opplever barseltårer i en dag eller to - jeg har nå etter 8 uker akkurat kommet meg ut av barseltårene jeg. Forrige gang var det enda verre. Og en del av grunnen til det er at ammingen bare rett og slett ikke går. Det er så himla vondt, utdrivningssmerter fra helvette gjennom hele ammingen og bare tullball. Denne gangen slet i August med å få tak, i tillegg til sårheten. Det var så ille forrige gang, og delvis denne gangen når vi enda jobbet med ammingen, at hver gang jeg hørte at knøttet våknet eller begynte å vri på seg i senga så knøt hele kroppen seg og mørke tanker om smertene knøttet forårsaket kom frem. Å måtte holde seg fast i bord, seng eller bare ett eller annet for å ikke klemme babyen for hardt inntil meg og prøve å ikke skrike i smerte for å så skremme babyen. Vell. Uten å gå i flere spesifike ekle detaljer så kan jeg etter to barn påberope meg retten til å si at jeg ikke kan amme.
Men det jeg gjorde med Hilde var å nesten fullpumpe i 6 mnd. Jeg var ung og veldig opptatt av å gjøre det som var det "rette" for babyen min. Vi var ekstra lenge på sykehuset for å jobbe mer med ammingen, men tilslutt dro vi hjem. Vi dro hjem. Den ene brystvorten min var så vondt og sår, at knoppen var delvis falt av. Den hang som en flik! Frank snek seg inn på sykehusapoteket og kjøpte en pumpe på veien ut. Jeg kom hjem og pumpet 20 ml melk til Hilde. Det slukte hun rått, og jeg gråt. Hvordan kunne jeg være så mislykket, at jeg ikke greide å amme jenten min! Og for første gang siden fødselen sov hun i mange timer. Vi også!
Men den dårlige gnagende samvittigheten min fikk meg til å bli deprimert. Skikkelig nedenfor. Og det tok flere måneder før morskjærligheten kom på ordentlig. Den dårlige samvittigheten fikk meg og til å bli bestemt på at morsmelk skulle hun ha uansett hva ! Noe annet var ikke aktuelt! Akkurat i denne perioden var det ekstra mange oppslag i media om fordelene med ammingen, og stadig nye ting dukker opp. Amming gir smartere barn, mindre overvekt etc etc. Og spesielt siden hun var så disponert for allergi, og at det skal være bevist at morsmelk kan forhindre dette, måtte jeg gi henne morsmelk. Jeg vet at alle som får barn har det veldig slitsomt den første tiden, men jeg våger å si at dette var et hakk opp. Jeg pumpet hver 2-3 time hele døgnet, og pumpet i gjennomsnittet 45-60 minutt om gangen. Og dette med en manuell pumpe. Satte meg mål, at så så mange ml måtte ut for å dekke hennes behov. Natten ble avbrutt av mating av Hilde, så flere ganger å stå opp og pumpe i tillegg mens de andre sov. Sterilisering av flasker i kasseroller.

Dette forsatte helt til Hilde var 4mnd gammel. Da startet jeg og gi henne veling på kvelden i tillegg. Hilde fikk morsmelk til hun var 4mnd, så fikk hun delvis morsmelk til hun var litt over 6 mnd gammel. Bare den siste mnd brukte jeg elektrisk pumpe. Jeg var stolt av det jeg greide. Men føler samtidig at jeg ble "sparket" mens jeg lå nede. Helsesøster mente at det ikke var nok at Hilde fikk utpumpet morsmelk - for nå fikk hun jo ikke nok kroppskontakt! Hørt sånn! I ettertid blir jeg skikkelig sint, men når jeg var DER nede i det svarte hullet følte jeg bare meg enda mer misslykket. Hadde vært stolt da jeg gikk inn døren for å fortelle at jeg fullpumpet og at hun bare fikk morsmelk men ble heller tråkket med ned i hullet. Jeg satt opp til 12 timer i døgnet å pumpet og hadde lite kontakt med Hilde - noe som jeg har måtte jobbe lenge lenge i ettertid for å rette opp i. Den dag i dag foretrekker Hilde helt klart pappaen sin. Han var jo mammaen hans det første halvåret av hennes liv, og mammaen hennes satt lenket til pumpen - og ikke engang det var godt nok.

Denne gangen hadde jeg ikke tenkt å pumpe hvis alt gikk skeis. Jeg var veldig innstilt på at det måtte gå bra denne gangen, men det gjorde dessverre ikke det. Det var veldig tungt og jeg har nettopp kommet meg opp fra det sorte hullet - 8 uker etter fødselen. I starten fullpumpet jeg til August også. Jeg fikk en dobbel elektrisk pumpe i gave hos Frank etter fødselen. Ikke en diamantring, klokke eller noe slikt - men en dobbeltpumpe. Det beste jeg kunne ha fått der og da. Virkelig. Jeg er så sår at jeg kan dessverre ikke bruke dobbeltfunksjonen på pumpen og må pumpe en side om gangen, men det går forsåvidt greit. De først 6 ukene fikk han bare morsmelk bortsett fra nattmåltiden. Nå får han alle måltidene minus 2-3 måltider om kvelden/natten med erstatning. Jeg pumper 5 ganger om dagen nå og sover om natten. Jeg velger å pumpe "litt" denne gangen også. Det er høst, Hilde kommer garantert til å dra med seg sykdommer hjem fra barnehagn, svineinfluensaen florerer, han er arvelig disponert for atopisk osv. Jeg kommer til å pumpe slik at han har noe morsmelk frem til han starter med grøt og litt lengre. Da har han masse deilige antistoffer og introdusjonen til grøt kommer da til å som smurt.
Iallefall: Følelsemessig har jeg det nesten bra. Men det praktiske. Oioi, jeg hadde glemt hvor mye styr det er å pumpe.. eller i det hele tatt å flaskemate. For å dra en liten tur til byen må jeg ta med en liten frysebeholder til morsmelken på små oppbevaringsflasker, må ha flasker jeg skal mate med, må ha "Nøderstatning" med meg i tilfelle det skulle skje noe. Og da må jeg ha ferdigoppmålt pulver, sterilisert vann som er avkjølt, en reisevannkoker til på koke opp vann til over 70 grader (er vanskelig å finne en termos som holder vannet på over 70 grader over et par timer), sekken med pumpen med småflasker til å pumpe på. Ja, og alt annet vi vanligvis drasser på som bleier og klær. Så det er ikke så enkelt å komme seg ut. Jeg og Frank jobber jo sammen midt i sentrum, så de to gangene jeg har vært ute på tur så har jeg låst meg inn på kontoret å pumpet. Er liksom ikke slik at jeg slenger opp en EL pumpe på cafè. Så jeg ler godt når jeg møter folk som sier: "Så du har valgt å ikke amme ? Ja, for det er jo ganske praktisk å gi flaske." Ha! Hvor da ?! Sterilisering, koking av vann, utstyr og tullball.


Ellers så er jeg et "tilfelle" på helsestasjonen.. Jeg er ifølge helsesøster diskutert der. Jeg er glad jeg er andregangspumper. Jeg tror nesten jeg vet mer om amming og flaskemating enn de gjør der. Har vært på 2 kontroller allerede, og halve timen går bort i å diskutere amming og pumping. Tror ikke helsesøsteren mener noe vondt med det hele, men balansegangen er fin. Forrige gang så fortalte hun meg at de skulle bli en enda mer ammevennlig helsestasjon. Flott sa jeg. Så hun lurte i den anledningen på om jeg kanskje hadde prøvd hjelpebryst. Jaha? Men det er ikke produksjonen det er noe galt med forklarte jeg for n`te gang. Fikk henne iallefall til skjønne hva funksjonen til et hjelpebryst var, og at grunnen til at August får MME i tillegg til MM er at jeg rett og slett ikke kan sitte å pumpe til han hele døgnet.. og at jeg rett og slett ikke KAN amme. På samme kontroll var jeg litt dårlig forberedt. Vanligvis tar jeg med meg en reserveflaske og MME i tilfelle det skulle skje noe, men denne gangen var det bare en liten på tur på helsestasjonen så jeg tok bare med frysebaggen med MM. Vell.. det var noe galt med tuten på flasken så han griset det meste ut, og ble ikke mett. I desperasjon gikk jeg inn på skifterommet og prøvde å tilby han brystet, men da ble det baluba. Han vræler bare jeg tar det frem, stakkars. Og det var ikke snakk om å åpne munnen engang. Jaja. Hadde ikke forsøkt på et par uker. For et par dager siden prøvde vi igjen og da greide han å spise litt, men jeg er enda litt sår etter det ene måltidet.


Kjøpte den nye boken som Margrethe Vik bak flaskeposten har skrevet. Den heter flaskemating og ble skrevet med bakgrunn i at verken helsestasjon eller sykehus er villig til å være så veldig behjelpelig med informasjon om flaskemating. Uvitenhet kan faktisk være farlig når en bedriver med flaskemating. Så den boken tror jeg er etterlengtet av mange som er i den situasjonen at de ikke ammer av uansett grunn. Men poenget (før jeg skriver meg helt ut på viddene her ). I innledningen kjente jeg meg SÅ igjen at jeg måtte felle en tåre. Dagen før hadde jeg nemlig stått på butikken og skulle kjøpe en pakke med erstatning og lest advarsel med stor rød skrift på pakken om at MM var best. Kontakt helsestasjonen før du gir MME mm. Jeg kjøpte pakken og snek meg nærmest ut av butikken etterpå.

God og mett..
Et lite klipp fra innledningen til boken:"Å slutte å amme, og ta valget om å gi flaske i stedet, er imidlertid en svært vanskelig avgjørelse for de fleste foreldre. Enklere blir det ikke dersom man står alene om beslutningen og ikke får støtte fra verken helsepersonel, den andre foreldren eller hos familie og venner. Har man strevd lenge med å få til ammingen, kan nederlagsfølelsen være stor. Mor kan føle at hun svikter både barnet sitt og de som har forsøkt å hjelpe henne med ammingen. Mødre som må gi opp ammingen, kjenner ofte både skuffelse og frustrasjon....


Å ikke oppfylle forventninger er ille nok i seg selv. Verre blir det når man - som godt informerte foreldre - kjenner til alle fordelene morsmelk gir. Man har gjerne lest seg opp på amming og ammeproblemer før fødselen. Når behovet for å lese seg opp på alternativet melder seg oppdager man at informasjonen er begrenset. Mange flaskeforeldre opplever at helsepersonell ikke har like mye å tilby dem etter at de har sluttet å amme og begynt med flaske og MME, eller når de pumper og gir mormelk fra flaske. De gode rådene og interessen opphører, og man blir overlatt til seg selv med problemene og avgjørelser rundt ernæring. Dersom man prøver å finne informasjon om flaskemating på Internett, i brosjyrer eller i bøker, kan man nesten få inntrykk av at det å gi flaske er ulovlig. WHO-koden gjør at de som produserer MME ikke har lov til å svare på spørsmål fra foreldre. Alle spørsmål om temat må gå via helsestasjonen. Når ansatte på helsestasjonen ikke kan svare, har flaskeforeldre ingen andre å spørre. Det står med rød advarsler på pulvermelkpakkene om at morsmelk er det beste for våre barn. I Norge er det bare tobakk og alkohol det advares mot på samme måte.Dersom man gir flaske til et spedbar, er man i mindretall i Norge. Flaskeforeldre opplever at de må forklare hvorfor de gir flaske... Noen foreldre forteller at de i det lengste ventet med å gi flaske offentlig av frykt for blikk og reaksjoner. "OSV.

Så: Jeg vil be om unnskyldning til alle venner og familie for at jeg er lite sosial - enn så lenge. Jeg pumper og er ikke så mobil.


MIN konklusjon: JA til informasjon om amming ! Men samtidig: Ja til informasjon til de som ikke kan amme også. Vi føler oss nok misslykket slik det er, og det hjelper IKKE på at vi ikke kan få nødvendig informasjon om flaskemating og vite at vi ikke er alene om det. Og smekk på rumpen til de som ikke har problemer med ammingen og klager over at folk syns det er sårt og ikke kunne amme. Har lagt inn et par bilder av lille August som får mat tett inntil mammaen sin i sjalet.

6 kommentarer:

Anonym sa...

jeg har vært så heldig å kunne amme mine jenter,men gutten min kunne jeg ikke amme.Måtte pumpe meg for så å gi han mat på sonde. Å jeg kan skrive under på at å pumpe er ikke noe artig. Amming er fint og enkelt når det fungerer,men når det ikke gjør det er det bare pes.
Det er lett å stå på yttersiden å si at kan man ikke amme så kan man ikke amme:deal with it! men så enkelt er det jo ikke når det ligger så mye følelser rundt det å amme sitt barn.Og spesielt her i norge hvor det virker som det ligger prestisje i det å amme lengst mulig...
Håper det går seg til for deg. Vær stolt av deg selv for du er nok en svært god mor. Nyt barseltida

Siw sa...

Når man har vært så heldig å få til ammingen, og at alt bare har gått på skinner så kan man nok av og til ha problemer med å skjønne hvorfor andre ikke får det til: "Det er jo så lett, liksom". Barseltiden kan være tøff, med hormonstorm og søvnløse netter. Når man i tillegg skal plages med dårlig samvittighet og nærmest lenkes til ei pumpe så skjønner jeg virkelig at det kan være knalltøfft. Ut i fra innlegget så får jeg inntrykk at det går litt bedre i starten nå enn sist, man er nok blitt tryggere i rollen som mor med nr. 2 og man innser faktisk at det er er du som bestemmer hva som er best for dine barn. Ser ut som om August har det fortreffelig i bæresjalet. :) God helg!

Liv-Inger sa...

Jeg hadde virkelig unnet deg en positiv ammeopplevelse denne gangen, Elise. Men noen ganger vil det seg visst bare ikke. Dessverre. Er i alle fall godt å lese at du har det bedre følelsesmessig nå med nr. 2. Og husk, ikke la noen vippe deg av pinnen! Kommentarer som eventuelt måtte komme kommer av uvitenhet. Du gjør det som er best for deg og lille August. Og som Siw sier, han ser da virkelig ut til å storkose seg med å bli matet i sjalet. At helsesøster trøbler håper jeg preller av. Hun kan tydeligvis teorien, og vet fint lite om hva det vil si å slite med ammingen. Dessverre er det lite informasjon der ute om de problemene man kan møte på når det gjelder amming. Som førstegangs blir man jo helt satt ut av ondten når melka kommer, såre brystvorter og i det hele tatt. Jeg syns den første tida har vært ond ond ond. Men jeg er heldig, det har gitt seg. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å oppleve intense smerter under amming hele tida. Skjønner godt det valget du har tatt denne gangen. Stå på ditt, Elise!

Stooor klem herfra!

Elise sa...

Takk dere *klem* Godt å høre. Bra det går bra nå Liv-Inger !

Vi prøver faktisk enda.. litt noen ganger. Går helt greit i en halv dag før alt er veldig vondt igjen. Satser på å være ferdigherdet om 3 år :P Neida.. er nok ikke verd det :)

Anonym sa...

Kjenner meg veldig igjen i ammestyret. Har en 5 år gammel jente som jeg gjerne ville amme, men ho fikk aldri tak, og det endte med tårer for liten og stor.
Gikk over til pumping, og synes ikke jeg gjorde annet de første månedene enn å pumpe og koke utstyr. Men det gikk jo det og :)

For et halvt år siden fødte jeg en sønn, jeg hadde bestemt meg for å forsøke å amme. Det var 4 uker med smerter. Gruet meg til måltidene, gråt når det stod på, smurte meg med salve og gikk rundt i huset med brystene på lufting heile dagen. Men plutelig gikk det så innmari greit. Som om jeg ble herdet.

Jeg hadde ikke trodd det de første ukene. Så ikke gi opp dere som føler det kan virke håpløst :)

Sandra sa...

Okei, nå er jeg noen år for sein med å kommentere her, men JA! Jeg fikk heller ikke til, jenta mi lå på nyfødt intensiv (på UNN) og de på barsel hang i puppene mine fire dager til ende...har aldri følt meg så mislykket før. Måtte pumpe meg hver andre time (og gi lillemor mat på sonde hver tredje, snakk om å få slappet av). Prøvde å si at jeg driter egentlig i amminga, så lenge jentungen blir frisk...da fikk jeg kjeft. Vi fikk til ammingen, men ikke før jeg hadde forlatt barselavdelingen...

by mlekoshi