Vær takknemlig - og dropp den dårlige samvittigheten.

Jeg satt på et foreldremøte. Midt i en veldig hektisk dag. Intet nytt altså. For vi har hektiske dager for tiden. Det er seriestart på fotballen for begge fotballagene «våre» hvor vi er lagledere og hjelpetrenere. Vi har vell litt over 20 kamper både fjernt og nært hvor vi skal møte opp nå på den nesten 1,5 måneden før vi tar ferie. I tillegg har vi en borte-turnering i slutten av mai hvor vi er borte en helg, og så starter vi ferien vår med fotballturnering i Sverige første helgen i juli. Herlige hektiske livet altså ! Vi prøver jo samtidig å gjøre oss ferdige med tilbygget og kjenner vell at med to hektiske jobber og ingen avlastning så løper tiden så fort at jeg enkelte dager kan sverge på at døgnet bare hadde 12 timer denne gangen. Og det hører med til denne ligningen at det ikke alltid er bare to voksne som blir grepet av hverdagen da en viss pre-pubertal virrekopp glemte lillebroren på skolen dagen før (i tillegg til å kræsje sykkelen) slik at en av oss voksne måtte kjøre hjem fra jobb og redde gullet som satt pliktoppfyllende i garderoben med sekken på i over en time med spørrende øyne da pappaen kom heseblesende inn døren.

Men altså: Jeg satt på foreldremøte. Vi hadde stresset som fy for å rekke å kjøre hjem (20. minutter kjøring), få hjulpet August med leksene, fått i oss mat (les: Brødskiver), fått skiftet til fotball-klær og kjørt til kampen – og alt dette på 55 minutter. Nemlig. Men vi greide det. Første seriekamp med lillegutt endte som det måtte, og da Frank kjørte ungene hjem slik at de kunne være der mens han hastet til neste kamp så løp jeg for å rekke foreldremøtet. OG det greide jeg altså. SCORE ! Jeg kom meg dit og jeg satt pliktoppfyllende og klar (les: med rimelig høy puls) når møtet startet.  Et stykke ut i møtet hadde jeg da fått servert masse positivt om våre unge håpefulle og hadde en god følelse rundt akkurat det. Men jeg satt også med en litt annen voksende følelse når vi fikk servert alt vi burde gjøre i hverdagen for at ungene skulle lykkes best mulig i forhold til lesning, regning og det sosiale. Dette er kanskje gjennomførbart for førstegangsforeldre hvor den hektiske hverdagen med store barn og aktiviteter enda ikke har innhentet dem eller de begge ikke har jobber hvor det kreves veldig mye i løpet av en dag - men den dagen vi greier å lese den ideelle mengde og tiden med ungene våre hver dag, drive med ekstraregning i tillegg til matteleksene, drive med regnestykker og teller baklengs mens vi pusser tennene med dem om morgen og kveld så vil det være en merkedag her hjemmet. Vi er ikke DER. Vi setter inn støtet der vi ser at det trengs (les: Lese-frese), prater om tall og regnestykker der det er tid og faller seg naturlig – men vi har ikke tid i hverdagen til å stå på butikken og regne med den unge håpefulle om hvor mye penger han vil ha igjen hvis han kjøper en is når han har 20 kroner. Det hadde vært greit det, men samtidig tenker jeg at det er helt greit at vi ikke er der. Vi gjør alt dette alene. Vi har ikke avlastning. Vi gjør så godt vi kan og vi har unger som har det fint. Jeg bestemte meg der og da for å ikke ha dårlig samvittighet for alt som ikke kan gjøres og som ikke blir gjort. Vi gjør det bra. Sammen som en familie.  

Så bar det hjem for enda mer fotballmøte, bading av unger, grandiosa til alle til kvelds siden middagen…  vell, ikke var en middag. Og så innkalte jeg til vennskapsgruppe som vi egentlig skulle gjort for en måned siden, men som ikke har vært mulig å gjennomføre. UTEN dårlig samvittighet. Dagen etter er det på han igjen med bortekamp på fotballen med eldste samtidig som jeg er på enda et viktig foreldremøte hvor minsten faktisk må sitte i gangen utenfor med iPaden siden vi ikke har noen som kan passe han mens vi andre tre er på kamp og møte. Men det går jo greit. Samtidig må det sies at i år blir det ekstra godt med sommerferie. Og det hadde samtidig vært greit å møte takknemlighet for frivillig innsats som legges ned. OG så greier jeg ikke å la være å rulle med øyene når andre syns det er for travelt til og f.eks. delta på dugnader mv. når barna driver med idrett. Når vi greier det så greier søren meg andre det og. Min og vår tid er like viktig som andre tid. Så dere: takk dere trenere, lagledere og andre engasjerte foreldre som gjør at ditt barn har det fint på en idrett eller annen aktivitet. Hvordan hadde det vært uten ? Vi velger jo bort tid vi kunne brukt med våre egne barn for at blant annet ditt barn skal ha det fint.